En liten PhotoStory

Morten viser muskler

Vestavind rett i fleisen

Kyststripa vi bor ved vender mot sørvest. Østavind er flott, vestavind er pest.
I dag ringte Mikki meg på jobben. Det stod om ei flaske med cognac eller haspelstang og ørretjakt. Når en lettere alkoholisert sjømann ringer og indirekte ber deg ta flaska fra munnen hans, da hjelper mann en kompis i abstinenser. Man hjelper til på den måten at man legger et foggy teppe over de tankene som trekker han mot flasketuten, og erstatter de med en opplevelsestur som han kan leve lenge på. Dette gjør man for en makker selv om vetavinden tvinger måkene til å kjøre nebbet fast i en begsprekk, og små gnagere til å ønske seg vinger. Psoriasisplagede kan kureres ved å stå nakne i slik vind. Vi måtte finne le, og det for en hver pris. Uten le ville Sjømannen raskt vende om og sette sjøbein på vei mot barskapet.


Morten H. stakk til meg et tips før arbeidsdagen var over. "Nordenden av Kjøkøya, makker, der drar de noe inn i hamperæva, og det ligger i le." Jeg ble lykkelig, så lykkelig at jeg unnet meg to ekstra stykker av Monicas eminente kanelkake. Med kanelkake i stryta og ørret i tankene, gikk jeg ut døra i en euforisk tilstand. Euforien stanset raskt da jeg rundet sørveggen på jobben. Vestavinden tok tak i deler av hestehoven på huet mitt i et forsøk på å bestøve og forplante hue mitt på andre steder. "Dette blir ikke bra." En telefonsamtale til Byssegutten satt løst, men jeg fikk i samme slengen blåst tankene rene på vei ned til bilen, jeg satset på opplevelsestur for min kompis og meg. Vi startet på anbefalt sted, Rørvik. Pent sted og nogenlunde i le. Dessverre var vannet pisket opp og lignet kaffe mocca. Bedriten tang var det eneste som bet på kroken. Vi vendte kjapt fra stedet og satt kurs mot en plass som har fått alt for mange sjanser. Puttesundet. Alle snakker om puttesundet føler jeg. Hvorfor det? Det er jo bare langt å gå, kun smolt å få. Men vi ga det nå en sjanse. Piss og dritt er beskrivende for forholdene som møtte oss. Her kunne vi heller ikke være. Videre utover, gjennom den nedlagte bomstasjonen og ut på vesterøya. På motsatt side av de bedrøvelig nyetablerte sjøbuene lå vannet relativt rolig. Her fant vi søren i meg litt le. En sølv og sort leguan og en pilgrim kobber og rød ble sleng i vannet, og etter to kast hadde Sjøkokken to pene kilosørreter som fulgte kroken. Vi tenkte vårt, " i kveld blir det plass til en cognac i tillegg. Merkelig er det, men det virker som om ørretnettverket har bilder av oss. "Der er de igjen, ikke ta de krokene." Ørretene snakker sammen, og våre navn er på deres lepper. Noe må det være, for det ble ikke en dritt i dag heller. 4 ørret den siste måneden er jo sykt ræva. Det er en mulig løsning, og det er å fiske oftere og mer intenst. Og blåser det kattunger fra vest, kan man like gjerne la byssegutten gjøre sitt.
Økbergskjæra

Blod på tann

Etter en fin tur med frøken Rana i går fikk jeg blod på tann, og når Mikki sendte melding at han kunne tenke seg en tur ut i kveldinga, så var jeg ikke lei å be. JC nevnte på jobben at jolla var klar, og at den nye motoren gikk bra. Mikki plukka meg opp på veien, så jeg fikk hevet sykkelen bak i den vakre volvoen hans. Hjem, pakke utstyr, og så rett ut til dypeklo. Sur vestavind denne dagen også. Vi putra nå rundt, men denne dagen fikk vi kun servert to ynkle napp. Vi vendte nesa ganske raskt hjemover, da vi pådro oss hypotermi etter en time. Når det dannes hvite flekker i huden på din kamerat, da drar man hjem. Vi forsøker igjen en annen dag.

Sjøsetting av frøken Rana

Fiskesesongen er aldri skikkelig igang før båten til Morten er sjøsatt. Utallige timer er tilbrakt i denne lille rana 17, og den har fått smake fiskeblod mange ganger. Den er pålitelig og sjarmerende, den oser av vår og sommer, den smiler når vi kommer for å skyve den fra kai.

Etter jobb rakk jeg en kjapp matbit hjemme før jeg pakket utstyret og kjørte til Trosvik. Morten stod klar med skuta på hengeren, den var nypolert og så ren at man kunne slikke fenderlista. Det perfekte var at vi skulle sjøsette den på slippen ved Saltholmen. Ja, Saltholmen, holmen der to heldige karer noen dager tidligere hadde fått servert to ørreter på henholdsvis 4,3 og 4,8 kilo. Vi gledet oss vannvittig. Det er noe helt spesielt med den første blanseturen i onsøyskjærgården. Det er kjent farvann. Her kjenner vi hver krik og krok, og troa øker for hver odde vi runder. Her har vi våre favorittstrekk, som vi lovpriser hver gang vi glir over. Vi lot frøken Rana gli ut i stille vann ved Saltholmen. Vi fant fort ut at slippen lå i le, for lengre ute sto en sur vestavind temmelig hardt på, og temperaturen var ikke videre herlig den heller. Men det dret vi så inn i h.... i, for vi fløt på gleden som sesongens sjøsetting gir. Ikke lenge etter at vi hadde rundet holmen, så banka det på en ørret på morilden til Morten. "Nja, den kaller vi for minstemål og slipper den pent ut igjen". Rett etter var det min tur, og den kalte vi godt under minstemål. Men det var liv i havet, og det varmet bedre enn en stiv dram, så størrelsen plaget oss ikke. Vi var igang, og det i frøken Rana. En nyoverhalt motor og sprek kremfarget kalesje må sies å gi en enda bedre følelse enn tidligere. Nå kan vi justere til eksakt den farten vi vil ha uten at motoren harker missfornøyd. Morten har til og med kjøpt flotte gadgets(stangholdere), så Frøken Rana har aldri båret flottere kjole enn nå. Ved et slukbytte fra morild til en toby rocket sølv/holografisk, fikk jeg et ufordragelig og voldsomt napp. Stangtuppen nærmet seg vannflaten før det spratt opp igjen og fisken slapp fri. "Satans nissespenst, den glapp" Vi ble enig om en fisk på godt over kiloen. Typisk at den skulle glippe. Tiden rant ut og vi endte på 5 ørret. 2 til meg og 3 til Morten. I tillegg hadde vi noen kvalmt, pirrende napp. En flott førstetur med fru Rana. Vi kan ikke vente til neste gang vi får anledning til å gjeste onsøyskjærgården igjen. Storørreten bør ikke føle seg trygg.

Nok en sværing ved Saltholmen

Cathrine Iversen melder om en kompis som tok en ørret på 4,8kg ved saltholmen. I morgen forsøker Morten og jeg lykken der.

Saltholmen har levert

Saltholmen leverte i dag en ørret på 4,3kg og 77cm. Det bør testes.

Til Morten

På tide å sette ut båten!

Trist sorti

Jeg plukka opp Pedersen i halv fire-tida. Han hadde ringt dagen før og lurt på å henge med på en fisketur. Mikki møtte vi på sikleriet rett over brua. Mikki og jeg ble en smule forelsket i torsneslandet dagen før, så vi bestemte oss for å prøve igjen. Kokekaffe, pølser og aquavite hadde vi med oss, så det lå ann til en skikkelig kosetur. Været var også noenlunde, 1,5 s/m og overskyet, men null nedbør. Vel framme, tredde vi oss i vaderne og la ivei ut langgrunna og over til øya. Etter kjapp installeringen og en nubbe hver, festet vi på hver vår sluk, og pælma'n uti. På kast nummer to hogg ørreten over en sort og sølv morild. Insane tenkte jeg med det samme, denne dagen kommer til å bli bra. Det skulle vise seg å bli null funk hverken på flue eller sluk. Ikke engang primusen funka. Thomas skal ha for tålmodigheten. Jeg hadde ventet en noe mer rastløs nybegynner, men han stod løpet ut. Noen innvendinger på at havet var fisketomt hørte vi, men faen ass, bra tålmod.
Sånn kan altså fisketurer utarte seg. Ingen fisk, men alle fiskerne ble rusa allikevel.

Torsneslandet skal utforskes mer. Dritt fiske i dag, skit fiske en annen dag.
Vis større kart

Fisken lot vente på seg og ferskvann smaker insane

Ferskvann er helt nødvendig for å opprettholde livet.

Joa, to av gutta møtte til knallfiske i Solviken klokka 09.30. Mikki og jeg var nok en gang i vaderne. Været var upåklagelig når vi kom, men snudde uheldig fort til litt mye vind fra sørvest. Vi kasta fluer og sluker i hytt og gevær, men ikke en dritt, bare en haug med sild. Fet bladsild stima rundt beina på oss, og ørreten hadde nok med å fråtse i den. Slukene våre var hvert fall ikke fristende nok. Syver kom ruslende litt ut på formiddagen, kasta to kast, mista sluken og tålmodigheten, og forsvant til Oslo. Mikki og jeg mekka oss noen manstadpølser, mysa litt mot sola, og peila oss inn på å skifte fiskeplass. Klokka 12.30 hadde vi forflyttet oss til Dypeklo. Like kjip vindretning der. Muligheten for le fant vi i vika mellom Fredrikstadholmen og kloa. Grunt som h... og mye skit i vannet. Vi klarte å kvele et par timer her også før vi bestemte oss for å dra helt motsatt, og ut i torsneslandet, nærmere bestemt Bevø. Når man er på langmars, lønner det seg ikke å gå i vadebukser. Pottetette som de er, forårsaker de svette i skrittet, og dehydrering. Tross dette problemet, la vi i vei mot Bevø. Her var det blikk, nesten da, bare litt krusing på toppen. Egentlig helt ideelt. Grunt langt utover med en vakker "leopardbunn." "Her sitter jævelen". Uten vann og med dehydreringsbuksene på en haug med timer senere, hadde vi mistet håpet. Vi hadde nesten fisket i tolv timer i strekk, og kun med 2 ørret etter kroken og jeg med en liten en på 30 cm. Dette var drøyt selv for ganske tålmodige fiskere. Mikki vinker over til meg fra sitt lille privatskjær, "10 kast til, makker, så pakker jeg sammen." 10 kast, det er faktisk drøye 20 min. fisking, så det fantes fortsatt et ørlite håp. Jeg sveiver inn mitt tiende kast uten tegn til liv, mens Mikki nettopp har vendt nesa oppover og bedt om hjelp fra høyere makter. "Der sitter'n!, jeg har'n!" Jo, Mikke hadde huka en ørret. En pen kilosørret faktisk. 12 timer fiske var reddet av en blank ørret på drøye kiloen. Sykt men sant, jeg ble fantastisk glad. Jeg glemte helt at jeg ikke hadde vann i kroppen, at jeg nærmet meg ett vintereple på det siste liggende i fruktskåla. Jeg var i ekstase over underet som hadde inntruffet. Det spilte ingen verdens rolle at jeg ikke var fangstmannen, jeg var like glad for fangsten til Mikki. Etter gledesrushet, begynte det å haste med å komme seg til en ferskvannkilde. Øynene var nå som på en torsk som har ligget lenge på land. Av med vaderne. Det dampet av superundertøyet, duggen angrep bilvinduene, og jeg trykka gassen i bånn. Komme seg hjem til vann for helvete!.
12 timer effektiv fiske er noen hundre kast. Man blir sliten av det. Med vadebukser i tillegg, blir man sliten, og knusktørr. Legg inn godt med pauser og hopp ofte ut og inn av vadebuksa.
SKITT FISKE.
Flere bilder fra turen

14 ørret på flue

Nils, en ihugga fisker fra Skjeberg rapporterte for noen timer siden om gromforhold i kjente farvann. "14 ørret, André. Ingen under 40 cm. Samtlige på fluestanga." Man kan ikke annet enn å bli misunnelig og gira. Fjorten sølvblanke på noen fluekast kaller jeg for jævlig bra uttelling. Jeg meldte gutta på facebook og inviterte til fluefiske førstkommende mandag. Håper de fleste dukker opp. Med godvær kan det bli en helsikes fin opplevelse. Gleder meg!

Ronja Røverdatters land

Det er påskeferie, godværet har klokka inn. Kine og jeg er i Håverud, Ronja Røverdatters land.

Håverud ligger i Dalsland, drøye 5 kilometer fra Mellerud kommune i Sverige. Målet med turen er kun å slappe av på hytta til gamlingene, men for min del trigger slik avslapning rastløsheten. Jeg pakket selvfølgelig med fiskeutstyret i tilfelle isen hadde gått. Ennå ligger isen langs land, ett tynt lag som ikke overlever en uke til i dette været. Her smiler det ene ferskvannet etter det andre til deg. Når båten er lagt på vannet venter mange deilige båtturer. Fra båtplassen kan man putre gjennom karakteristiske ferskvann, gjennom sivpassasjer og ut i store, store Veneren. Veneren er femten ganger større enn Mjøsa, og det er som å komme ut i den salteste skjærgård. Det er i disse områdene jeg framover skal meske meg. Jeg har lovet Mikki en tur ned i påskeferien, så sant hofteskålene hans holder stand. Noen dager til altså, så kan man tre seg ned i vadebuksene og lokke på ørreten.

Ved Dalsland kunstmuseum ligger Café Bonaparte, oppkalt etter Napoleons brorsøster Christine Bonaparte, som bodde i disse områdene en liten periode på 1820-tallet. Ei fisefin frøken som fort ble rastløs og vendte hjem til slottet i Versailles. På denne kafeen treffer vi vertinnen som serverte skuespillersettet på Ronja Røverdatter. Hun fortalte om Astrid Lindgren og alle skuespillerne som gjestet kafeen hver dag under innspillingen. Altså her i Ronja og Birk sitt territorium ligger hytta til mine gamlinger. En ypperlig homecamp for en glad sportsfisker.
Håper å kunne rapportere om mange vellykkede fisketurer herfra.

Vis større kart

Rapport fra Dragsmark

Fest og fiske i vakre omgivelser.
Vi ankom plassen i sekstida på kvelden tirsdag 31 mars. Været var ikke spesielt bra, og vi tenkte nok at det kom til å bli en sur og kald opplevelse morgenen etter. JC guidet oss rundt i området, og viste oss hvilken flott plass vi var kommet til. Selv i skumring og lett tåke, var det lett å se at dette området kunne by på en knall fiskeopplevelse. Men først skulle de obligatoriske drammene konsumeres, og det ble til og med plass til en fylliksalto ut på natten.

Vi hadde tidligere blitt ens om at det skulle intas moderate mengder alkohol, det var fiske som skulle stå i sentrum. Seriøse sportsfiskere
var det vi representerte. Kun en liten flaske med god nubbe og noen øl var det rom for. Vi innstallerte oss kjapt, og før vi skulle innta måltidet var det tid for å sammenligne pornoskrina. Mange erfaringer ble delt, og favorittslukene og fluene ble stolt vist fram.

Mens JC kokkelerte flott på kjøkkenet, fløt jugehistoriene perfekt i stua.Thaigryte og hvitvin fóret fiskepraten til nye høyder. Vi hadde blitt fulle på ett blunk. Rødvin og nubbe ble presentert, og hekleduken til Mona lå tynt ann. Når vokalene og konsonantene byttet plass, var det ikke lenger håp for hekleduken. Duken ble dandert som et rødt og fuktig monument på enden av bordet. Avtalen vi hadde inngått tidligere var en saga blott, vi hadde blitt stup dritingse. Klokken ble to på natta, vi skulle legge oss, bare en liten salto før vi
ønsket Jon Blund velkommen. Innslaget av en salto før sengetid førte til at radiatoren på soverommet datt av veggen. Morten fulgte opp det hele med å hoppe i senga, så hele skiten knakk. "Vi driter i å legge på laken, ikke noe vits det nå."



Klokka ringte kl. 05.00 1. april. Med huepine og kamelonøyne fikk vi i oss mintbrø
og salami. En helvetes kombinasjon dagen der på. Lyspunktet var sola som dukket
opp i øst. Null vind og deilig frisk luft byttet ut fylliken med sportsfiskeren.
Vi hoppet i vadebuksene og la i vei ned til kilen. Kanonforhold møtte oss.
Herlige langrunne strender, krystallklart vann og tente fiskere.
Vi var supergira, svære svenske rugger ventet på å angripe. JC og Michael startet i båten, mens Morten og jeg stasjonerte oss på land. Vi rigget fluestengene og kastet så langt vi kunne(10meter). Men det holdt, for Morten fikk en pen ørret på 43 cm. på en blå og hvit streamer. Deilig tenkte jeg, "det kryr av fisk her." Kryr var å ta i noe veldig. Fangsten ble nemlig bare to ørret, og begge ble fanget av Morten. Gutta i båten tråla over alt uten tegn til liv. Men fy faen for et vær. Klokka nermet seg 11.00 og temeraturen var rundt 15 grader, sola sved i nakken og vannet lå blikk stille. Stedet er fantastisk ble vi enige om. Vi byttet fangstredskaper rundt 11.30. Morten og jeg hoppet i båten, stakk haspelstanga ut langs siden og startet blangsingen. "Dette blir andre boller, blangsing er banker fisk." Praten gikk om vakre forhold, slukvalg og fantasiørret. Hjalp ikke en dritt. Ikke ett tegn til liv. En og annen enslig fluefisker dukket opp på en odde, vi var nærmest alene i et overlegent ørretland, men vannet var støvsugd for fisk. Vi konkluderte det med besynderlig, men holdt allikevel tolmodigheten. Ikke før kl. 13.00 satt ørret nummer to. Igjen var det trettenåringen som var heldig, om man kan si at man er heldig med en ørret på 300 g.

Igjen byttet vi. Varmen var nå slitsom. Klokken nærmet seg tre, og temperaturen var nærmere 20 grader. Det var ikke nok til å varme vannet til komfortemperatur for ørreten, og vi ga opp håpet om en insane ørret. Båten ble fortøyd, og vi gikk alle opp til hytta for å klargjøre oss til hjemturen.

Stedet er fantastisk flott, og ørreten vil stasjonere seg her om noen få uker. Da er vi forhåpentlig vis på plass igjen. Skit fiske.



Vis større kart