Fisken lot vente på seg og ferskvann smaker insane

Ferskvann er helt nødvendig for å opprettholde livet.

Joa, to av gutta møtte til knallfiske i Solviken klokka 09.30. Mikki og jeg var nok en gang i vaderne. Været var upåklagelig når vi kom, men snudde uheldig fort til litt mye vind fra sørvest. Vi kasta fluer og sluker i hytt og gevær, men ikke en dritt, bare en haug med sild. Fet bladsild stima rundt beina på oss, og ørreten hadde nok med å fråtse i den. Slukene våre var hvert fall ikke fristende nok. Syver kom ruslende litt ut på formiddagen, kasta to kast, mista sluken og tålmodigheten, og forsvant til Oslo. Mikki og jeg mekka oss noen manstadpølser, mysa litt mot sola, og peila oss inn på å skifte fiskeplass. Klokka 12.30 hadde vi forflyttet oss til Dypeklo. Like kjip vindretning der. Muligheten for le fant vi i vika mellom Fredrikstadholmen og kloa. Grunt som h... og mye skit i vannet. Vi klarte å kvele et par timer her også før vi bestemte oss for å dra helt motsatt, og ut i torsneslandet, nærmere bestemt Bevø. Når man er på langmars, lønner det seg ikke å gå i vadebukser. Pottetette som de er, forårsaker de svette i skrittet, og dehydrering. Tross dette problemet, la vi i vei mot Bevø. Her var det blikk, nesten da, bare litt krusing på toppen. Egentlig helt ideelt. Grunt langt utover med en vakker "leopardbunn." "Her sitter jævelen". Uten vann og med dehydreringsbuksene på en haug med timer senere, hadde vi mistet håpet. Vi hadde nesten fisket i tolv timer i strekk, og kun med 2 ørret etter kroken og jeg med en liten en på 30 cm. Dette var drøyt selv for ganske tålmodige fiskere. Mikki vinker over til meg fra sitt lille privatskjær, "10 kast til, makker, så pakker jeg sammen." 10 kast, det er faktisk drøye 20 min. fisking, så det fantes fortsatt et ørlite håp. Jeg sveiver inn mitt tiende kast uten tegn til liv, mens Mikki nettopp har vendt nesa oppover og bedt om hjelp fra høyere makter. "Der sitter'n!, jeg har'n!" Jo, Mikke hadde huka en ørret. En pen kilosørret faktisk. 12 timer fiske var reddet av en blank ørret på drøye kiloen. Sykt men sant, jeg ble fantastisk glad. Jeg glemte helt at jeg ikke hadde vann i kroppen, at jeg nærmet meg ett vintereple på det siste liggende i fruktskåla. Jeg var i ekstase over underet som hadde inntruffet. Det spilte ingen verdens rolle at jeg ikke var fangstmannen, jeg var like glad for fangsten til Mikki. Etter gledesrushet, begynte det å haste med å komme seg til en ferskvannkilde. Øynene var nå som på en torsk som har ligget lenge på land. Av med vaderne. Det dampet av superundertøyet, duggen angrep bilvinduene, og jeg trykka gassen i bånn. Komme seg hjem til vann for helvete!.
12 timer effektiv fiske er noen hundre kast. Man blir sliten av det. Med vadebukser i tillegg, blir man sliten, og knusktørr. Legg inn godt med pauser og hopp ofte ut og inn av vadebuksa.
SKITT FISKE.
Flere bilder fra turen