Sjøsetting av frøken Rana

Fiskesesongen er aldri skikkelig igang før båten til Morten er sjøsatt. Utallige timer er tilbrakt i denne lille rana 17, og den har fått smake fiskeblod mange ganger. Den er pålitelig og sjarmerende, den oser av vår og sommer, den smiler når vi kommer for å skyve den fra kai.

Etter jobb rakk jeg en kjapp matbit hjemme før jeg pakket utstyret og kjørte til Trosvik. Morten stod klar med skuta på hengeren, den var nypolert og så ren at man kunne slikke fenderlista. Det perfekte var at vi skulle sjøsette den på slippen ved Saltholmen. Ja, Saltholmen, holmen der to heldige karer noen dager tidligere hadde fått servert to ørreter på henholdsvis 4,3 og 4,8 kilo. Vi gledet oss vannvittig. Det er noe helt spesielt med den første blanseturen i onsøyskjærgården. Det er kjent farvann. Her kjenner vi hver krik og krok, og troa øker for hver odde vi runder. Her har vi våre favorittstrekk, som vi lovpriser hver gang vi glir over. Vi lot frøken Rana gli ut i stille vann ved Saltholmen. Vi fant fort ut at slippen lå i le, for lengre ute sto en sur vestavind temmelig hardt på, og temperaturen var ikke videre herlig den heller. Men det dret vi så inn i h.... i, for vi fløt på gleden som sesongens sjøsetting gir. Ikke lenge etter at vi hadde rundet holmen, så banka det på en ørret på morilden til Morten. "Nja, den kaller vi for minstemål og slipper den pent ut igjen". Rett etter var det min tur, og den kalte vi godt under minstemål. Men det var liv i havet, og det varmet bedre enn en stiv dram, så størrelsen plaget oss ikke. Vi var igang, og det i frøken Rana. En nyoverhalt motor og sprek kremfarget kalesje må sies å gi en enda bedre følelse enn tidligere. Nå kan vi justere til eksakt den farten vi vil ha uten at motoren harker missfornøyd. Morten har til og med kjøpt flotte gadgets(stangholdere), så Frøken Rana har aldri båret flottere kjole enn nå. Ved et slukbytte fra morild til en toby rocket sølv/holografisk, fikk jeg et ufordragelig og voldsomt napp. Stangtuppen nærmet seg vannflaten før det spratt opp igjen og fisken slapp fri. "Satans nissespenst, den glapp" Vi ble enig om en fisk på godt over kiloen. Typisk at den skulle glippe. Tiden rant ut og vi endte på 5 ørret. 2 til meg og 3 til Morten. I tillegg hadde vi noen kvalmt, pirrende napp. En flott førstetur med fru Rana. Vi kan ikke vente til neste gang vi får anledning til å gjeste onsøyskjærgården igjen. Storørreten bør ikke føle seg trygg.