Vestavind rett i fleisen

Kyststripa vi bor ved vender mot sørvest. Østavind er flott, vestavind er pest.
I dag ringte Mikki meg på jobben. Det stod om ei flaske med cognac eller haspelstang og ørretjakt. Når en lettere alkoholisert sjømann ringer og indirekte ber deg ta flaska fra munnen hans, da hjelper mann en kompis i abstinenser. Man hjelper til på den måten at man legger et foggy teppe over de tankene som trekker han mot flasketuten, og erstatter de med en opplevelsestur som han kan leve lenge på. Dette gjør man for en makker selv om vetavinden tvinger måkene til å kjøre nebbet fast i en begsprekk, og små gnagere til å ønske seg vinger. Psoriasisplagede kan kureres ved å stå nakne i slik vind. Vi måtte finne le, og det for en hver pris. Uten le ville Sjømannen raskt vende om og sette sjøbein på vei mot barskapet.


Morten H. stakk til meg et tips før arbeidsdagen var over. "Nordenden av Kjøkøya, makker, der drar de noe inn i hamperæva, og det ligger i le." Jeg ble lykkelig, så lykkelig at jeg unnet meg to ekstra stykker av Monicas eminente kanelkake. Med kanelkake i stryta og ørret i tankene, gikk jeg ut døra i en euforisk tilstand. Euforien stanset raskt da jeg rundet sørveggen på jobben. Vestavinden tok tak i deler av hestehoven på huet mitt i et forsøk på å bestøve og forplante hue mitt på andre steder. "Dette blir ikke bra." En telefonsamtale til Byssegutten satt løst, men jeg fikk i samme slengen blåst tankene rene på vei ned til bilen, jeg satset på opplevelsestur for min kompis og meg. Vi startet på anbefalt sted, Rørvik. Pent sted og nogenlunde i le. Dessverre var vannet pisket opp og lignet kaffe mocca. Bedriten tang var det eneste som bet på kroken. Vi vendte kjapt fra stedet og satt kurs mot en plass som har fått alt for mange sjanser. Puttesundet. Alle snakker om puttesundet føler jeg. Hvorfor det? Det er jo bare langt å gå, kun smolt å få. Men vi ga det nå en sjanse. Piss og dritt er beskrivende for forholdene som møtte oss. Her kunne vi heller ikke være. Videre utover, gjennom den nedlagte bomstasjonen og ut på vesterøya. På motsatt side av de bedrøvelig nyetablerte sjøbuene lå vannet relativt rolig. Her fant vi søren i meg litt le. En sølv og sort leguan og en pilgrim kobber og rød ble sleng i vannet, og etter to kast hadde Sjøkokken to pene kilosørreter som fulgte kroken. Vi tenkte vårt, " i kveld blir det plass til en cognac i tillegg. Merkelig er det, men det virker som om ørretnettverket har bilder av oss. "Der er de igjen, ikke ta de krokene." Ørretene snakker sammen, og våre navn er på deres lepper. Noe må det være, for det ble ikke en dritt i dag heller. 4 ørret den siste måneden er jo sykt ræva. Det er en mulig løsning, og det er å fiske oftere og mer intenst. Og blåser det kattunger fra vest, kan man like gjerne la byssegutten gjøre sitt.
Økbergskjæra