Tåke og vind på Resö

Sverige åpner ørretfiske 1. april. Mikki og jeg er på plass på Resö for å lure kroken i ørreten.
Vi ankommer gamle Resö skole(nå hospits). Vi overnattet her i fjor også, og var strålende fornøyd da. Denne gangen til og med i nyoppusset toppværelse. På hospitset treffer vi 15 andre fluefiskere, og en av dem en gammel klassekamerat fra ungdomsskolen. Dette lovet god for mimring, og en god porsjon erfaringsutveksling på ørretfiske. Været så ganske ok ut, og isen hadde trukket seg godt tilbake. Fredagen bød ikke på annet enn whisky og øl, og noen saftige teorier på hvorfor fisken ikke var presentert. Osmose ble et heftig diskutert begrep, som kunne ha innvirkning på celletrykket og saltopptaket til fisken, hehehe. Ut i fra alle teoriene ble de fleste enige om at temperatur i vannet spilte den viktigste rollen.
Lørdag viste opp ett tåkehav hinsides all fornuft. Vinden som slet i klærne var heller ingen velsignelse. Vi så på hverandre og ble enige om at været hadde slått oss. SYND, jeg hadde så inn i h.... lyst på en svær svensk ørret. Særlig nå etter en laaaaang periode uten fisking. Vi pakket sakene og forlot Resö en dag før før planen. Uten klok av skade, vender vi tilbake neste år.
Besøk Resö gamla skola på Resö gamla skola

To pene

Mikki, Morten og jeg fikk oss tre deilige timer på vannet. 5 min. etter at snøret var i vannet, satt den første ørreten. En villstyring som først luktet på snøret mitt, for deretter å hogge på snøret til Mikki, og til slutt sitte fast på Moren sin krok. Pangstart, men det ble med starten. Status ble 2 ørret til Morten, en på 980g og en rundt 500g. Uansett en pen kveld med nydelig solnedgang og to pene fisker.


-- Posted from my iPhone

Rapport fra Håverud

Fra onsdag til i dag har vi vært på hytta til mine foreldre. Det har for det meste gått i spising og drikking, skifting av bleier mm. Men på lørdag ble det anledning for en kjapp fisketur. Sondre, fadern og jeg tok den lille jolla og putret ut på det stille, ferske vannet. Vi hadde dagen før handlet inn noen jigger i silikon, som vi i dag skulle teste ut. Målet var gjedda, men vi sa til oss selv at en og annen abbor også var velkommen. Vi hadde ikke lange tiden på oss før jeg måtte vende nesa hjemmover mot Fredrikstad. Visst var jiggen effektiv. Abboren beit som fy, men gjedda glimret med sitt fravær. Etter ti abbor var de avsatte halannen timene snart over, og håpet om ei gjedde hadde svunnet hen. Vi satt kursen mot brygga. I passe dorgefart, tenkte jeg at jeg like godt kunne teste å blanse. På med møresilda, og bang, der satt gjedda. Stor var den ikke, men rundt kiloen gledet meg allikevel. Det endte med ti abbor og ei gjedde.

Vestsiden av Rauer

Endelig fikk jeg karret meg ut og fisket av meg de stive skuldrene. Morten og jeg putret ut til Rauer i fru Rana. Vinden stod på fra sørvest, og bølgene ga Rana en utfordring. Langs østsiden av Rauer var det ei glippe fra land på 40 meter, som lå i le. På dette strekket håver Morten inn 2 pene ørret. Når vi etter en tre kvarter rundet sørtuppen av Rauer, hadde vinden løyet betraktelig, og en av de beste strekkene i østfold lå forran oss. Jammen fikk vi 6 ørret til ned dette strekket. 2 pene til på meg og den verste sulten min etter ørret hadde stilnet. Ørret over kiloen er en velsignelse. Totalt åtte ørret og ubegrenset og utekkelig mye horngjell og makrell denne kvelden. Fire på hver. Flott dag.

Kvernmoen

Fra torsdag til fredag har jeg vært på Kvernmoen Leir med mine elever. Stedet ligger i Aremark kommune i nærheten av grensegaten til Sverige. Et fantastisk flott sted med tanke på flotte naturopplevelser. I området finnes ulv, bjørn og gaupe, samt mange typer rovfugl. Fiskemuligheter er det nok av, og jeg tenker på stedet som et potensielt utgangspunk for fisketurer med gutta.

Grillue i modakryl

Mens jeg nå sitter fastlåst, uten muligheter til å dyrke min interesse, kan jeg fortelle om en simpel drøm som gikk i oppfyllelse for to dager siden. Jeg har lenge ønsket meg gassgrill, men har ikke funnet en passe grill. For to dager siden dro jeg mastercard på Monter, og ervervet meg en gassgrill. Jeg er meget fornøyd med kjøpet. Den blir styggvarm og den passer perfekt på verandaen. Problemet er at været ligner ikke en fersk dritt. Det er kaldt og forblåst. Uansett skal jeg grille i kveld. Jeg har tatt fram grillvantene, og har også vært tvunget til å legge fram New York Yankees-lua mi. Jeg skal grille med lue på hue. Jeg må teste den i kveld. Grillvanter har jeg, men lua er ikke egnet. Bomull varmer ikke spesielt godt, og verst av alt; bomull brenner som faen. Jeg er på jakt etter en flammesikker grilllue. En spesialtilpasset lue for grilling. Hvordan den skal se ut er jeg ikke sikker på, men den bør bestå av flammesikre materialer. Jeg tenker på en jamaica-design i modakryl, med mellomfór av glassvatt, og innerfor av aluminiumsfolie. At det finnes et behov for slike luer i markedet, er åpenbart når vi ser på snittemperaturen på sommeren i Norge. Med ei slik lue reduseres skadeomfanget når man segner om av hypotermi og blir liggende med nepa på grillristen.

Jeg har ideén, hvem kan produsere?

Fløde

En gladkristen sørlending uttalte en gang når han ble spurt om han ville ha fløte i kaffen: "Nei takk, jeg har fløde nok i Jesus."

Alle finner vi behag i noe. Jeg finner definitivt ikke fløde i Jesus, men derimot får jeg fløde i en mass av å fiske. Det virker nå som om dette har blitt en blogg om savn. Jeg har hatt ekstremt mye å gjøre denne våren, både på jobb og med forberedelser til fødsel. Det har blitt ekstremt lite fisking. Ja, det har bygget seg opp et savn. Jeg har ikke fått nok fløde i kaffen. Jeg fortviler nå, men en dag når ting har roet seg skal det komme en syndeflod av fløde, som skal bringe meg til kysten og de gode fiskestundene. Der ute står Jesus og velsigner meg med fisk.

Som man reder ligger man

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen. Jeg står nemlig midt i et rede med myke kvister stikkende ut til alle kanter. Et menneskerede. Jeg skal bli far. Det er urovekkende mye som skal forberedes. Så mye at det ikke har blitt tid til å jakte fisk. Man skal rede, og det går sport i det. Man blir rett og slett pertentlig og detaljorientert etter hvert som terminen nærmer seg. Man går fra slugger til pusekatt, og det tar ca. ni måneder. Jeg tenker at barnerommet skal bli perfekt og at alle ting skal være på plass. Slik bør det jo være, og man har god tid, hele ni måneder. Midt oppe i dette spretter den ene tenkte fisken etter den andre oppe i hue og minner meg på at man ikke må bli en babyfreak av en mykisdad. Furene i håndflatene må ikke svinne hen, det må da finnes rom for å leve ut lidenskapen, få tilbake de grove furene i henda og allikevel kunne opptre som en mykisdad når det trengs. En ting er sikkert, og det er at junior skal sitte i bæremeisen og oppleve å kjøre fet ørret før han omtrent mister fettlaget fra fødselen. Junior skal trenes til å senke roen når han kommer i kontakt med fiskeutstyr. En perfekt manøver fra en mykisdad, som vil bevise mor om at det er det han trenger for å roe seg. "Jeg tar han med ut og fisker litt jeg, så får han roet seg ned." Om dette "faller i god jord" hos mor, det gjenstår å se. Det er i hvert fall lurt tror jeg å tenke at "som man reder ligger man." Ultralydbilde viser en interessert fluefisker, så jeg tenker det blir mange fisketurer til.

En liten PhotoStory

Morten viser muskler

Vestavind rett i fleisen

Kyststripa vi bor ved vender mot sørvest. Østavind er flott, vestavind er pest.
I dag ringte Mikki meg på jobben. Det stod om ei flaske med cognac eller haspelstang og ørretjakt. Når en lettere alkoholisert sjømann ringer og indirekte ber deg ta flaska fra munnen hans, da hjelper mann en kompis i abstinenser. Man hjelper til på den måten at man legger et foggy teppe over de tankene som trekker han mot flasketuten, og erstatter de med en opplevelsestur som han kan leve lenge på. Dette gjør man for en makker selv om vetavinden tvinger måkene til å kjøre nebbet fast i en begsprekk, og små gnagere til å ønske seg vinger. Psoriasisplagede kan kureres ved å stå nakne i slik vind. Vi måtte finne le, og det for en hver pris. Uten le ville Sjømannen raskt vende om og sette sjøbein på vei mot barskapet.


Morten H. stakk til meg et tips før arbeidsdagen var over. "Nordenden av Kjøkøya, makker, der drar de noe inn i hamperæva, og det ligger i le." Jeg ble lykkelig, så lykkelig at jeg unnet meg to ekstra stykker av Monicas eminente kanelkake. Med kanelkake i stryta og ørret i tankene, gikk jeg ut døra i en euforisk tilstand. Euforien stanset raskt da jeg rundet sørveggen på jobben. Vestavinden tok tak i deler av hestehoven på huet mitt i et forsøk på å bestøve og forplante hue mitt på andre steder. "Dette blir ikke bra." En telefonsamtale til Byssegutten satt løst, men jeg fikk i samme slengen blåst tankene rene på vei ned til bilen, jeg satset på opplevelsestur for min kompis og meg. Vi startet på anbefalt sted, Rørvik. Pent sted og nogenlunde i le. Dessverre var vannet pisket opp og lignet kaffe mocca. Bedriten tang var det eneste som bet på kroken. Vi vendte kjapt fra stedet og satt kurs mot en plass som har fått alt for mange sjanser. Puttesundet. Alle snakker om puttesundet føler jeg. Hvorfor det? Det er jo bare langt å gå, kun smolt å få. Men vi ga det nå en sjanse. Piss og dritt er beskrivende for forholdene som møtte oss. Her kunne vi heller ikke være. Videre utover, gjennom den nedlagte bomstasjonen og ut på vesterøya. På motsatt side av de bedrøvelig nyetablerte sjøbuene lå vannet relativt rolig. Her fant vi søren i meg litt le. En sølv og sort leguan og en pilgrim kobber og rød ble sleng i vannet, og etter to kast hadde Sjøkokken to pene kilosørreter som fulgte kroken. Vi tenkte vårt, " i kveld blir det plass til en cognac i tillegg. Merkelig er det, men det virker som om ørretnettverket har bilder av oss. "Der er de igjen, ikke ta de krokene." Ørretene snakker sammen, og våre navn er på deres lepper. Noe må det være, for det ble ikke en dritt i dag heller. 4 ørret den siste måneden er jo sykt ræva. Det er en mulig løsning, og det er å fiske oftere og mer intenst. Og blåser det kattunger fra vest, kan man like gjerne la byssegutten gjøre sitt.
Økbergskjæra

Blod på tann

Etter en fin tur med frøken Rana i går fikk jeg blod på tann, og når Mikki sendte melding at han kunne tenke seg en tur ut i kveldinga, så var jeg ikke lei å be. JC nevnte på jobben at jolla var klar, og at den nye motoren gikk bra. Mikki plukka meg opp på veien, så jeg fikk hevet sykkelen bak i den vakre volvoen hans. Hjem, pakke utstyr, og så rett ut til dypeklo. Sur vestavind denne dagen også. Vi putra nå rundt, men denne dagen fikk vi kun servert to ynkle napp. Vi vendte nesa ganske raskt hjemover, da vi pådro oss hypotermi etter en time. Når det dannes hvite flekker i huden på din kamerat, da drar man hjem. Vi forsøker igjen en annen dag.

Sjøsetting av frøken Rana

Fiskesesongen er aldri skikkelig igang før båten til Morten er sjøsatt. Utallige timer er tilbrakt i denne lille rana 17, og den har fått smake fiskeblod mange ganger. Den er pålitelig og sjarmerende, den oser av vår og sommer, den smiler når vi kommer for å skyve den fra kai.

Etter jobb rakk jeg en kjapp matbit hjemme før jeg pakket utstyret og kjørte til Trosvik. Morten stod klar med skuta på hengeren, den var nypolert og så ren at man kunne slikke fenderlista. Det perfekte var at vi skulle sjøsette den på slippen ved Saltholmen. Ja, Saltholmen, holmen der to heldige karer noen dager tidligere hadde fått servert to ørreter på henholdsvis 4,3 og 4,8 kilo. Vi gledet oss vannvittig. Det er noe helt spesielt med den første blanseturen i onsøyskjærgården. Det er kjent farvann. Her kjenner vi hver krik og krok, og troa øker for hver odde vi runder. Her har vi våre favorittstrekk, som vi lovpriser hver gang vi glir over. Vi lot frøken Rana gli ut i stille vann ved Saltholmen. Vi fant fort ut at slippen lå i le, for lengre ute sto en sur vestavind temmelig hardt på, og temperaturen var ikke videre herlig den heller. Men det dret vi så inn i h.... i, for vi fløt på gleden som sesongens sjøsetting gir. Ikke lenge etter at vi hadde rundet holmen, så banka det på en ørret på morilden til Morten. "Nja, den kaller vi for minstemål og slipper den pent ut igjen". Rett etter var det min tur, og den kalte vi godt under minstemål. Men det var liv i havet, og det varmet bedre enn en stiv dram, så størrelsen plaget oss ikke. Vi var igang, og det i frøken Rana. En nyoverhalt motor og sprek kremfarget kalesje må sies å gi en enda bedre følelse enn tidligere. Nå kan vi justere til eksakt den farten vi vil ha uten at motoren harker missfornøyd. Morten har til og med kjøpt flotte gadgets(stangholdere), så Frøken Rana har aldri båret flottere kjole enn nå. Ved et slukbytte fra morild til en toby rocket sølv/holografisk, fikk jeg et ufordragelig og voldsomt napp. Stangtuppen nærmet seg vannflaten før det spratt opp igjen og fisken slapp fri. "Satans nissespenst, den glapp" Vi ble enig om en fisk på godt over kiloen. Typisk at den skulle glippe. Tiden rant ut og vi endte på 5 ørret. 2 til meg og 3 til Morten. I tillegg hadde vi noen kvalmt, pirrende napp. En flott førstetur med fru Rana. Vi kan ikke vente til neste gang vi får anledning til å gjeste onsøyskjærgården igjen. Storørreten bør ikke føle seg trygg.

Nok en sværing ved Saltholmen

Cathrine Iversen melder om en kompis som tok en ørret på 4,8kg ved saltholmen. I morgen forsøker Morten og jeg lykken der.

Saltholmen har levert

Saltholmen leverte i dag en ørret på 4,3kg og 77cm. Det bør testes.

Til Morten

På tide å sette ut båten!

Trist sorti

Jeg plukka opp Pedersen i halv fire-tida. Han hadde ringt dagen før og lurt på å henge med på en fisketur. Mikki møtte vi på sikleriet rett over brua. Mikki og jeg ble en smule forelsket i torsneslandet dagen før, så vi bestemte oss for å prøve igjen. Kokekaffe, pølser og aquavite hadde vi med oss, så det lå ann til en skikkelig kosetur. Været var også noenlunde, 1,5 s/m og overskyet, men null nedbør. Vel framme, tredde vi oss i vaderne og la ivei ut langgrunna og over til øya. Etter kjapp installeringen og en nubbe hver, festet vi på hver vår sluk, og pælma'n uti. På kast nummer to hogg ørreten over en sort og sølv morild. Insane tenkte jeg med det samme, denne dagen kommer til å bli bra. Det skulle vise seg å bli null funk hverken på flue eller sluk. Ikke engang primusen funka. Thomas skal ha for tålmodigheten. Jeg hadde ventet en noe mer rastløs nybegynner, men han stod løpet ut. Noen innvendinger på at havet var fisketomt hørte vi, men faen ass, bra tålmod.
Sånn kan altså fisketurer utarte seg. Ingen fisk, men alle fiskerne ble rusa allikevel.

Torsneslandet skal utforskes mer. Dritt fiske i dag, skit fiske en annen dag.
Vis større kart

Fisken lot vente på seg og ferskvann smaker insane

Ferskvann er helt nødvendig for å opprettholde livet.

Joa, to av gutta møtte til knallfiske i Solviken klokka 09.30. Mikki og jeg var nok en gang i vaderne. Været var upåklagelig når vi kom, men snudde uheldig fort til litt mye vind fra sørvest. Vi kasta fluer og sluker i hytt og gevær, men ikke en dritt, bare en haug med sild. Fet bladsild stima rundt beina på oss, og ørreten hadde nok med å fråtse i den. Slukene våre var hvert fall ikke fristende nok. Syver kom ruslende litt ut på formiddagen, kasta to kast, mista sluken og tålmodigheten, og forsvant til Oslo. Mikki og jeg mekka oss noen manstadpølser, mysa litt mot sola, og peila oss inn på å skifte fiskeplass. Klokka 12.30 hadde vi forflyttet oss til Dypeklo. Like kjip vindretning der. Muligheten for le fant vi i vika mellom Fredrikstadholmen og kloa. Grunt som h... og mye skit i vannet. Vi klarte å kvele et par timer her også før vi bestemte oss for å dra helt motsatt, og ut i torsneslandet, nærmere bestemt Bevø. Når man er på langmars, lønner det seg ikke å gå i vadebukser. Pottetette som de er, forårsaker de svette i skrittet, og dehydrering. Tross dette problemet, la vi i vei mot Bevø. Her var det blikk, nesten da, bare litt krusing på toppen. Egentlig helt ideelt. Grunt langt utover med en vakker "leopardbunn." "Her sitter jævelen". Uten vann og med dehydreringsbuksene på en haug med timer senere, hadde vi mistet håpet. Vi hadde nesten fisket i tolv timer i strekk, og kun med 2 ørret etter kroken og jeg med en liten en på 30 cm. Dette var drøyt selv for ganske tålmodige fiskere. Mikki vinker over til meg fra sitt lille privatskjær, "10 kast til, makker, så pakker jeg sammen." 10 kast, det er faktisk drøye 20 min. fisking, så det fantes fortsatt et ørlite håp. Jeg sveiver inn mitt tiende kast uten tegn til liv, mens Mikki nettopp har vendt nesa oppover og bedt om hjelp fra høyere makter. "Der sitter'n!, jeg har'n!" Jo, Mikke hadde huka en ørret. En pen kilosørret faktisk. 12 timer fiske var reddet av en blank ørret på drøye kiloen. Sykt men sant, jeg ble fantastisk glad. Jeg glemte helt at jeg ikke hadde vann i kroppen, at jeg nærmet meg ett vintereple på det siste liggende i fruktskåla. Jeg var i ekstase over underet som hadde inntruffet. Det spilte ingen verdens rolle at jeg ikke var fangstmannen, jeg var like glad for fangsten til Mikki. Etter gledesrushet, begynte det å haste med å komme seg til en ferskvannkilde. Øynene var nå som på en torsk som har ligget lenge på land. Av med vaderne. Det dampet av superundertøyet, duggen angrep bilvinduene, og jeg trykka gassen i bånn. Komme seg hjem til vann for helvete!.
12 timer effektiv fiske er noen hundre kast. Man blir sliten av det. Med vadebukser i tillegg, blir man sliten, og knusktørr. Legg inn godt med pauser og hopp ofte ut og inn av vadebuksa.
SKITT FISKE.
Flere bilder fra turen

14 ørret på flue

Nils, en ihugga fisker fra Skjeberg rapporterte for noen timer siden om gromforhold i kjente farvann. "14 ørret, André. Ingen under 40 cm. Samtlige på fluestanga." Man kan ikke annet enn å bli misunnelig og gira. Fjorten sølvblanke på noen fluekast kaller jeg for jævlig bra uttelling. Jeg meldte gutta på facebook og inviterte til fluefiske førstkommende mandag. Håper de fleste dukker opp. Med godvær kan det bli en helsikes fin opplevelse. Gleder meg!

Ronja Røverdatters land

Det er påskeferie, godværet har klokka inn. Kine og jeg er i Håverud, Ronja Røverdatters land.

Håverud ligger i Dalsland, drøye 5 kilometer fra Mellerud kommune i Sverige. Målet med turen er kun å slappe av på hytta til gamlingene, men for min del trigger slik avslapning rastløsheten. Jeg pakket selvfølgelig med fiskeutstyret i tilfelle isen hadde gått. Ennå ligger isen langs land, ett tynt lag som ikke overlever en uke til i dette været. Her smiler det ene ferskvannet etter det andre til deg. Når båten er lagt på vannet venter mange deilige båtturer. Fra båtplassen kan man putre gjennom karakteristiske ferskvann, gjennom sivpassasjer og ut i store, store Veneren. Veneren er femten ganger større enn Mjøsa, og det er som å komme ut i den salteste skjærgård. Det er i disse områdene jeg framover skal meske meg. Jeg har lovet Mikki en tur ned i påskeferien, så sant hofteskålene hans holder stand. Noen dager til altså, så kan man tre seg ned i vadebuksene og lokke på ørreten.

Ved Dalsland kunstmuseum ligger Café Bonaparte, oppkalt etter Napoleons brorsøster Christine Bonaparte, som bodde i disse områdene en liten periode på 1820-tallet. Ei fisefin frøken som fort ble rastløs og vendte hjem til slottet i Versailles. På denne kafeen treffer vi vertinnen som serverte skuespillersettet på Ronja Røverdatter. Hun fortalte om Astrid Lindgren og alle skuespillerne som gjestet kafeen hver dag under innspillingen. Altså her i Ronja og Birk sitt territorium ligger hytta til mine gamlinger. En ypperlig homecamp for en glad sportsfisker.
Håper å kunne rapportere om mange vellykkede fisketurer herfra.

Vis større kart

Rapport fra Dragsmark

Fest og fiske i vakre omgivelser.
Vi ankom plassen i sekstida på kvelden tirsdag 31 mars. Været var ikke spesielt bra, og vi tenkte nok at det kom til å bli en sur og kald opplevelse morgenen etter. JC guidet oss rundt i området, og viste oss hvilken flott plass vi var kommet til. Selv i skumring og lett tåke, var det lett å se at dette området kunne by på en knall fiskeopplevelse. Men først skulle de obligatoriske drammene konsumeres, og det ble til og med plass til en fylliksalto ut på natten.

Vi hadde tidligere blitt ens om at det skulle intas moderate mengder alkohol, det var fiske som skulle stå i sentrum. Seriøse sportsfiskere
var det vi representerte. Kun en liten flaske med god nubbe og noen øl var det rom for. Vi innstallerte oss kjapt, og før vi skulle innta måltidet var det tid for å sammenligne pornoskrina. Mange erfaringer ble delt, og favorittslukene og fluene ble stolt vist fram.

Mens JC kokkelerte flott på kjøkkenet, fløt jugehistoriene perfekt i stua.Thaigryte og hvitvin fóret fiskepraten til nye høyder. Vi hadde blitt fulle på ett blunk. Rødvin og nubbe ble presentert, og hekleduken til Mona lå tynt ann. Når vokalene og konsonantene byttet plass, var det ikke lenger håp for hekleduken. Duken ble dandert som et rødt og fuktig monument på enden av bordet. Avtalen vi hadde inngått tidligere var en saga blott, vi hadde blitt stup dritingse. Klokken ble to på natta, vi skulle legge oss, bare en liten salto før vi
ønsket Jon Blund velkommen. Innslaget av en salto før sengetid førte til at radiatoren på soverommet datt av veggen. Morten fulgte opp det hele med å hoppe i senga, så hele skiten knakk. "Vi driter i å legge på laken, ikke noe vits det nå."



Klokka ringte kl. 05.00 1. april. Med huepine og kamelonøyne fikk vi i oss mintbrø
og salami. En helvetes kombinasjon dagen der på. Lyspunktet var sola som dukket
opp i øst. Null vind og deilig frisk luft byttet ut fylliken med sportsfiskeren.
Vi hoppet i vadebuksene og la i vei ned til kilen. Kanonforhold møtte oss.
Herlige langrunne strender, krystallklart vann og tente fiskere.
Vi var supergira, svære svenske rugger ventet på å angripe. JC og Michael startet i båten, mens Morten og jeg stasjonerte oss på land. Vi rigget fluestengene og kastet så langt vi kunne(10meter). Men det holdt, for Morten fikk en pen ørret på 43 cm. på en blå og hvit streamer. Deilig tenkte jeg, "det kryr av fisk her." Kryr var å ta i noe veldig. Fangsten ble nemlig bare to ørret, og begge ble fanget av Morten. Gutta i båten tråla over alt uten tegn til liv. Men fy faen for et vær. Klokka nermet seg 11.00 og temeraturen var rundt 15 grader, sola sved i nakken og vannet lå blikk stille. Stedet er fantastisk ble vi enige om. Vi byttet fangstredskaper rundt 11.30. Morten og jeg hoppet i båten, stakk haspelstanga ut langs siden og startet blangsingen. "Dette blir andre boller, blangsing er banker fisk." Praten gikk om vakre forhold, slukvalg og fantasiørret. Hjalp ikke en dritt. Ikke ett tegn til liv. En og annen enslig fluefisker dukket opp på en odde, vi var nærmest alene i et overlegent ørretland, men vannet var støvsugd for fisk. Vi konkluderte det med besynderlig, men holdt allikevel tolmodigheten. Ikke før kl. 13.00 satt ørret nummer to. Igjen var det trettenåringen som var heldig, om man kan si at man er heldig med en ørret på 300 g.

Igjen byttet vi. Varmen var nå slitsom. Klokken nærmet seg tre, og temperaturen var nærmere 20 grader. Det var ikke nok til å varme vannet til komfortemperatur for ørreten, og vi ga opp håpet om en insane ørret. Båten ble fortøyd, og vi gikk alle opp til hytta for å klargjøre oss til hjemturen.

Stedet er fantastisk flott, og ørreten vil stasjonere seg her om noen få uker. Da er vi forhåpentlig vis på plass igjen. Skit fiske.



Vis større kart

En svensk rugg

Det er vår i luften og det klør i fingrene etter å komme seg på vannet. Snøret ut langs siden på båten, en varm kopp kaffe og lett vibrering i stanga. Åpningen i år blir 1. april, og vi søker oss i år over til nå lillebror(Sverige) for å kare til oss en fet ørret. Denne våren skipper vi samværet med de hundretalls fiskerne i pontongbåter og bellyboats, og peiler oss heller inn på rekreasjonelle omgivelser på hytta til Jan Christian. Her kan vi duve i i fjæra i fred og ro, mens vi tenner en sigg, nipper kaffe og håper på at en satans rugg av en svenske skal bite på kroken. JC har printa ut kart og lovet oss fisk i hver eneste vik og rundt hver odde. Jeg har kun lovet å ligge med noen om det blir fisk over kiloen. Sånn har det blitt i en noe syk grøt av løfter. Det gjenstår å se om løftene blir holdt. En rekordfisk kan gi uttelling. Stort blir det hvert fall. Alle slukene har blitt overhalt, snellene er smurt, og best av alt, gutta er supergira. Fisket kommer først, så er det rom for en nubbe. Åååå, en varm deilig nubbe.

Skit fiske!

Femten hull i isen

Målet i dag var 15 hull i isen på Boksjøen. 10 kjappe napp med en balansepilk, ingen napp, ja da bytter man hull. Dette skulle ikke være noe problem, men slik gikk det ikke. Istedet ble det for min del en leksjon i dyrespor.








Kjøreturen fra Fredrikstad tar ca. en time(se kart). Det er kjørbar vei nesten helt fram til vannet. Eneste hindring er en lettere intens forpakter av området. Der er det visst kjeft å få om man ikke parkerer utenfor bommen. Man må belage seg på en gåtur på to, tre kilometer, men det er ikke noe problem, terrenget er lett framkommelig.

Vis større kart

Bilen parkerte vi i sikker avstand fra bommen med grenseelva rennende rett ved siden av. Vi fulgte grenseelva et lite stykke, før vi skar til venstre og forbi hovedgården i området. På denne tiden av året er gården ubebodd, eneste tegn til liv er sauene som går på et avgrenset område på gårdstunet. Forpakteren hiver til de litt mat i ny og ne.
Rett etter gården stikker en liten sti av til høyre og inn i skogen. Denne stien fulgte vi et stykke før vi igjen skar av til venstre, og denne gangen ut i urørt snø over myra. Ikke mange meterne inn på myra, stanser JC opp i begeistring. "Det er faen meg gaupespor, nå er vi heldige her asså" Jo det var f... i meg gaupespor. Her ble det en liten leksjon i kjennetegn. Asymmetri, skrittlengde, muligheter for kadaver i nærheten osv. Utrolig hvor engasjert man kan bli av noen spor i snøen. Bare noen meter til dukker det opp flere spor. Denne gangen er skrittlengden betydelig lengre. "Ulv" sier JC, mens han viser meg symmetrien i sporet. "Se her, her kan du legge en pinne på tvers i sporet, og skrittlengden er rundt 120cm. Garantert ulv. Nå er vi mitt i ulveland."

Gaupespor i snøen

Ved et lite råk lenger framme så vi starten på søndre Boksjøen. Vannet var større enn jeg hadde antatt. Vi plasserte oss en 100 meter inn på isen mot nord. JC tok fram isboret, fjernet beskyttelsen og satt igang å bore. Etter 10 minutter var ikke hullet dypere en 10 cm. Skjærebladene på boret hadde feil vinkel. Etter 30 minutter med skiftboring, fosset vannet opp av hullet, og det var klart for fiske. Med ødelagt bor ble vi enige om at det var uaktuelt å satse på 14 hull til. Det ble til at jeg satt brevid hullet og manøvrerte balansepilken, mens JC gikk til grenseøya på jakt etter flere ulvespor. Etter 1,5 time kom JC tilbake. Jeg satt fremdelses med pilken i vannet, og med blåfrosne fingre. Fisk ble det ikke, men vi var enige om at turen hadde vært flott. Jeg returnerer gjerne til dette området.

Maksimale forhold

Når jeg titter ut av vinduet åpenbarer det seg maksimale forhold for isfiske. Et lett snøteppe reflekterer solen, elva som renner forbi damper i 5 minusgrader. Inne sitter jeg, potte tett av forkjølelse. Trist, men isfiske blir det ikke på meg i dag heller. I ventetiden får jeg nøye meg med å oppdatere meg på fiskeplasser i Østfold. Når jeg endelig er i form igjen, vil turen gå til Boksjøen. Det verste som kan hende nå, er om varmegradene spiser isen før jeg får feket meg ut på isen.

Sesongen 2009 vil inneha en rekord.

Etter en bedrøvelig 2008-sesong, hvor lysten til å fiske sank i takt med fraværet av bitelysten fisk, er nå lysten atter vendt tilbake. Senest i går gikk jeg til innkjøp av isfiskeutstyr, en gren innen fisking jeg ikke har utforsket særlig grundig. En dag nå, sitter jeg brevid et hull i isen med en kopp varm kaffe, i påvente av et hinsides napp på en spebygd pimpelstikke. Det er vannvittig digg å kjøre fisk på lett utstyr, og lettere enn en pimpelstikke til 89 spenn, får man ikke. En kompis av meg har lovet å innvie meg i hans erfaringer på isen. Jeg gleder meg til å adoptere hans teknikker, og håper isfisket kan gi meg en vakker start på fiskesesongen 2009.